Oppgaven: Vi valgte fire ting ut i fra syv eller åtte, og skulle skrive 4 ord om hver ting, som vi forbinder med de forskjellige. Deretter fikk vi vite at den ene skulle vi lage sang av, den andre rim, tredje moderne dikt og den siste romantisk. Her er sangen min:
Akon - Right Now(Na Na Na) *Refrenget*
Jeg vil ha syltetøy, tøy, tøy, tøy, tøy
som er laget av jordbær, bær, bær, bær, bær
det smaker godt på vafler, ler, ler, ler,
men også på brødskive, ve, ve, ve,
kanskje jeg kan ta på brunost, ost, ost, ost,
så får jeg en sandwich, wich, wich, wich,
syltetøy er veldig godt, godt, godt, godt
særlig nå som det er sommer, mer, mer, mer
2009-04-30
2009-02-12
Ingebjørg Olavsdatter
Ingebjørg Olavsdatter nr. 39
”Rikissas hevn”
Frid Ingulstad, Noreg. Cappelen Damn As, 2008. 254 sider.
Denne boka er bok nr 39, den nyaste boka i serien, så denne boka er vidareføring av dei føregåande bøkene. Alle bøkene sluttar når det blir spennande, så dei neste begynner midt i spenninga.
Året er 1363. Tidligare har Ingebjørg vore gjennom mye farar, sorger og hinder. Problema forfølgjar henne. Denne boka begynner med at Ingebjørg blir overfall på soveloftet da ho skal sove. Ho og mannen hennar, Folke Bårdsson, har følgd ei kvinne som har fødd – og drepe – eit barn til Sel i Gudbrandsdalen. Ingebjørg søv aleine på loftet som gjest på garden dei følgde kvinna til. Om ikkje ho har vore sikker på det før, så er ho det no; hennar siste time har komme.
Ingebjørg er altså hovudpersonen, men vi ser ofte situasjonar frå andre sin vinkel. Deler av handlinga hender blant anna på Ingebjørg og Folke sin gard, Akershus festning og nedover i landa mot Italia.
Det er eigentleg ganske mange konfliktar eller forviklingar i boka. Grunnen er at det er så mange viktige handlingar og synsvinklar. Boka startar som sagt midt i en forvikling, og det er ikkje berre ein i løpet av boka. Igjen er det vanskeleg å fortelje om berre ein konflikt eller forvikling. Eg kan derimot seie noko generelt om dei forskjellege konfliktane; dei fleste konfliktane vi møter på i boka er retta mot Ingebjørg og hennes familie og venner sin sikkerheit. Denne boka er faktisk litt annleis frå dei andre bøkene, fordi i denne boka er Ingebjørg stort sett i sikkerheit, det er hennes medmenneske som er i fare denne gongen.
Ingebjørg Olavsdatter er hovudpersonen. Boka er ikkje fortalt i ”eg”-person frå hennar side, men vi får likevel vite hennar følelsar, tankar og bekymringar. Ingebjørg er eit veldig jordnært menneske. Ho har ingen vonde tankar og meiner alt godt. Ho har møtt på veldig mange farar og vonde menneske i sitt liv. Ho er konstant redd for hennar og familien og vennene sin sikkerheit, og det pregar livet hennar.
Boka handlar om korleis det var på middelalderen. Den er historisk riktig, og forfattaren har basert historia på en sann hending. Boka inkluderer historisk fakta. Temaet i boka er kjærleik. Det er nok nokre småtema i boka, men alt reflekterast som regel alltid tilbake kjærleik.
Forfattarens bodskap med denne serien/boka meiner eg er at man skal vere obs på kven man stoler på, men samtidig vere eit godt menneske og vise at man bryr seg og er et godt medmenneske. Gå framfor som eit godt eksempel og ikkje la seg rive med av vonde handlingar. Kjærleik er sterkt og viktig i livet. Vi lærer også ein del om middelalderen.
Boka er skrive med litt gammelnorske ord, og det var i begynninga litt vanskeleg å forstå, men etter ein stund merker du det ikkje. Forfattaren skriv på ein måte som er veldig lett å forstå. Du setter deg veldig lett inn i historia, det er masse spenning og mye replikkar.
Eg elskar denne bokserien/boka. Den er interessant å lese, eg lærer mykje av den og handlingane er utrolig spennande. Den fangar meg og eg setter meg inn i historia. Nokre gangar har eg opplevd at eg ikkje orker å lese den, fordi det blir så intenst og spennande at det er slitsamt. Denne boka, eller serien er nok meir riktig å seie, kan absolutt anbefalast til andre.
”Rikissas hevn”
Frid Ingulstad, Noreg. Cappelen Damn As, 2008. 254 sider.
Denne boka er bok nr 39, den nyaste boka i serien, så denne boka er vidareføring av dei føregåande bøkene. Alle bøkene sluttar når det blir spennande, så dei neste begynner midt i spenninga.
Året er 1363. Tidligare har Ingebjørg vore gjennom mye farar, sorger og hinder. Problema forfølgjar henne. Denne boka begynner med at Ingebjørg blir overfall på soveloftet da ho skal sove. Ho og mannen hennar, Folke Bårdsson, har følgd ei kvinne som har fødd – og drepe – eit barn til Sel i Gudbrandsdalen. Ingebjørg søv aleine på loftet som gjest på garden dei følgde kvinna til. Om ikkje ho har vore sikker på det før, så er ho det no; hennar siste time har komme.
Ingebjørg er altså hovudpersonen, men vi ser ofte situasjonar frå andre sin vinkel. Deler av handlinga hender blant anna på Ingebjørg og Folke sin gard, Akershus festning og nedover i landa mot Italia.
Det er eigentleg ganske mange konfliktar eller forviklingar i boka. Grunnen er at det er så mange viktige handlingar og synsvinklar. Boka startar som sagt midt i en forvikling, og det er ikkje berre ein i løpet av boka. Igjen er det vanskeleg å fortelje om berre ein konflikt eller forvikling. Eg kan derimot seie noko generelt om dei forskjellege konfliktane; dei fleste konfliktane vi møter på i boka er retta mot Ingebjørg og hennes familie og venner sin sikkerheit. Denne boka er faktisk litt annleis frå dei andre bøkene, fordi i denne boka er Ingebjørg stort sett i sikkerheit, det er hennes medmenneske som er i fare denne gongen.
Ingebjørg Olavsdatter er hovudpersonen. Boka er ikkje fortalt i ”eg”-person frå hennar side, men vi får likevel vite hennar følelsar, tankar og bekymringar. Ingebjørg er eit veldig jordnært menneske. Ho har ingen vonde tankar og meiner alt godt. Ho har møtt på veldig mange farar og vonde menneske i sitt liv. Ho er konstant redd for hennar og familien og vennene sin sikkerheit, og det pregar livet hennar.
Boka handlar om korleis det var på middelalderen. Den er historisk riktig, og forfattaren har basert historia på en sann hending. Boka inkluderer historisk fakta. Temaet i boka er kjærleik. Det er nok nokre småtema i boka, men alt reflekterast som regel alltid tilbake kjærleik.
Forfattarens bodskap med denne serien/boka meiner eg er at man skal vere obs på kven man stoler på, men samtidig vere eit godt menneske og vise at man bryr seg og er et godt medmenneske. Gå framfor som eit godt eksempel og ikkje la seg rive med av vonde handlingar. Kjærleik er sterkt og viktig i livet. Vi lærer også ein del om middelalderen.
Boka er skrive med litt gammelnorske ord, og det var i begynninga litt vanskeleg å forstå, men etter ein stund merker du det ikkje. Forfattaren skriv på ein måte som er veldig lett å forstå. Du setter deg veldig lett inn i historia, det er masse spenning og mye replikkar.
Eg elskar denne bokserien/boka. Den er interessant å lese, eg lærer mykje av den og handlingane er utrolig spennande. Den fangar meg og eg setter meg inn i historia. Nokre gangar har eg opplevd at eg ikkje orker å lese den, fordi det blir så intenst og spennande at det er slitsamt. Denne boka, eller serien er nok meir riktig å seie, kan absolutt anbefalast til andre.
2008-09-25
Maria Eriksson
Maria Eriksson er kjent for å ha skrevet ”På flukt”, ”Aldri mer fri” og ”Mias hemmelighet”. De tre bøkene handler om henne og livet hennes. Jeg fant ingen fakta om denne forfatteren, men det er vel fordi hun lever skjult. Men utifra de tre bøkene, kan man fortelle en del om historien hennes.
Mia ble mishandlet, voldtatt og drapstruet og truet av sin libanesiske ektemann. Han slo henne helseløs flere ganger, og drapsforsøkene fortsatte, som regel brukte han kniv. Eller prøvde å kjøre ned Mia og Emma da de var ute på trilletur. I to sammenhengende år mishandlet han henne. Voldtok, slo og truet. (I bøkene kaller hun seg Mia, som er hennes nye navn.)
Da Emma var tre måneder, klarte hun ikke mer. Hun tok med seg babyen, og forlot ham hun kaller ”Mannen med de mørke øynene”. Men volden bare eksalterte. Samtidig møtte hun Anders, og etter hvert fikk de sønnen Robin. Truslene og drapsforsøkene fra eksmannen fortsatte. 25 år gammel flyktet Mia med familien fra Sverige. De måtte langt vekk. Sammen med sin nye mann og barna søkte til slutt tilflukt i Chile. Der bodde de under fattige kår i fem år, til eksmannen klarte å spore dem opp. De rømte til USA, og fikk etter en fem år lang kamp, innviglet oppholdstillatelse.
Som barn var Mia fast bestemt på å aldri flytte fra Sverige. I dag skammer hun seg over og føler hun seg sveket Sverige. Svenske myndigheter løftet ikke en hånd for å hjelpe henne. Hun føler at gjennom hele sitt samliv med ”ham”, var hun blå. Hun kunne kjøre til politistasjonen, så mørbanket at hun ikke klarte å gå. En gang det skjedde, fant hun politiet sittende og drikke kaffe og spise wienerbrød, og fikk beskjed om å komme tilbake senere. Hvis hun ringte for å få besøksforbud, ble hun møtt med ”er det deg igjen? Det er jo bare litt krangling”. Tenk på alle kvinnene som dør på grunn av slike holdninger.
Men det som burde vært starten på en lykkelig tid for Mia og hennes nye ektemann, Anders, i USA, ble for ekteskapet et antiklimaks. Mia og Anders hadde ikke lenger et liv i fellesskap, og Mia ville skilles. Dette taklet ikke Anders, og den samme mannen som hadde gjennomgått så mye med henne, begynte å trakassere henne. Til slutt slo han.
I USA opplevde hun at politiet, i motsetning til kollegene i Sverige, tok familievold på alvor. Hver gang hun ringte om at Anders lagde bråk, var de på pletten med en gang. Og ofte kom de hjem til henne, bare for å forsikre seg om at alt var greit. Hun har derfor ingen planer om å flytte tilbake til Sverige. Det er USA som har tatt vare på henne.
Mia traff en ny mann i USA, Jeff. I boka ”Mias hemmelighet” forteller hun for første gang om sønnen sin, som hun måtte forlate i Sverige. Han var fra et tidligere forhold, og bor nå hos sin far. Hun kunne ikke ta han med seg når hun flyktet, det ville vært feil ovenfor faren til gutten. Hadde hun blitt igjen for å holde kontakten med sønnen, hadde hun, Emma og Robin blitt drept.
I bøkene deler Mia alt med leseren, men i sitt daglige liv får ikke engang hennes nærmeste vite noe særlig om fortiden hennes. Mannen hennes vet en del, men ikke familien hans eller noen av vennene hennes. Slik kan de derfor ikke svike henne. De stoler fullstendig på henne, og hun stoler ikke på dem tilbake.
På skolen til barna er det ingen som vet hva barna egentlig heter og hvor de bor. Om noen ringer skolen, så finnes ikke disse barna i de offentlige skoleregistrene. Barna har fått våpenopplæring, og kan skyte med våpen de har hjemme i huset sitt.
Etter at hun kom til USA og tok navnet ”Mia”, et navn hun har fått beholde i mange år, ble det slutt. Hun er endelig hjemme.
Utdrag fra ”Mias hemmelighet”:
”Av og til grublet jeg litt, men kom til samme beslutning som før. Jeg kunne ikke forstå hva vi hadde å vinne på at jeg fortalte og forklarte for mannen min i minste detalj alt som hadde hendt meg. Jeff vet eller aner at det finnes to Mia. Men det er ikke plass til dem begge. Ikke slik jeg føler det. Så jeg har splittet dem. Det finnes en Mia i bøkene som i detalj forteller om livet, men som ingen vet hvordan ser ut. Og det finnes en Mia i virkeligheten, som ikke avslører noe om sin fortid i Sverige. De to møtes aldri. Mia i bøkene skal Jeff lære å kjenne. Slik vil jeg ha det. Tror jeg. Det er for mye sorg i henne. Den kan ingen ønske seg. Han skal få slippe. Det er for å beskytte meg selv, antar jeg. Og det fungerer. For meg.”
Mia ble mishandlet, voldtatt og drapstruet og truet av sin libanesiske ektemann. Han slo henne helseløs flere ganger, og drapsforsøkene fortsatte, som regel brukte han kniv. Eller prøvde å kjøre ned Mia og Emma da de var ute på trilletur. I to sammenhengende år mishandlet han henne. Voldtok, slo og truet. (I bøkene kaller hun seg Mia, som er hennes nye navn.)
Da Emma var tre måneder, klarte hun ikke mer. Hun tok med seg babyen, og forlot ham hun kaller ”Mannen med de mørke øynene”. Men volden bare eksalterte. Samtidig møtte hun Anders, og etter hvert fikk de sønnen Robin. Truslene og drapsforsøkene fra eksmannen fortsatte. 25 år gammel flyktet Mia med familien fra Sverige. De måtte langt vekk. Sammen med sin nye mann og barna søkte til slutt tilflukt i Chile. Der bodde de under fattige kår i fem år, til eksmannen klarte å spore dem opp. De rømte til USA, og fikk etter en fem år lang kamp, innviglet oppholdstillatelse.
Som barn var Mia fast bestemt på å aldri flytte fra Sverige. I dag skammer hun seg over og føler hun seg sveket Sverige. Svenske myndigheter løftet ikke en hånd for å hjelpe henne. Hun føler at gjennom hele sitt samliv med ”ham”, var hun blå. Hun kunne kjøre til politistasjonen, så mørbanket at hun ikke klarte å gå. En gang det skjedde, fant hun politiet sittende og drikke kaffe og spise wienerbrød, og fikk beskjed om å komme tilbake senere. Hvis hun ringte for å få besøksforbud, ble hun møtt med ”er det deg igjen? Det er jo bare litt krangling”. Tenk på alle kvinnene som dør på grunn av slike holdninger.
Men det som burde vært starten på en lykkelig tid for Mia og hennes nye ektemann, Anders, i USA, ble for ekteskapet et antiklimaks. Mia og Anders hadde ikke lenger et liv i fellesskap, og Mia ville skilles. Dette taklet ikke Anders, og den samme mannen som hadde gjennomgått så mye med henne, begynte å trakassere henne. Til slutt slo han.
I USA opplevde hun at politiet, i motsetning til kollegene i Sverige, tok familievold på alvor. Hver gang hun ringte om at Anders lagde bråk, var de på pletten med en gang. Og ofte kom de hjem til henne, bare for å forsikre seg om at alt var greit. Hun har derfor ingen planer om å flytte tilbake til Sverige. Det er USA som har tatt vare på henne.
Mia traff en ny mann i USA, Jeff. I boka ”Mias hemmelighet” forteller hun for første gang om sønnen sin, som hun måtte forlate i Sverige. Han var fra et tidligere forhold, og bor nå hos sin far. Hun kunne ikke ta han med seg når hun flyktet, det ville vært feil ovenfor faren til gutten. Hadde hun blitt igjen for å holde kontakten med sønnen, hadde hun, Emma og Robin blitt drept.
I bøkene deler Mia alt med leseren, men i sitt daglige liv får ikke engang hennes nærmeste vite noe særlig om fortiden hennes. Mannen hennes vet en del, men ikke familien hans eller noen av vennene hennes. Slik kan de derfor ikke svike henne. De stoler fullstendig på henne, og hun stoler ikke på dem tilbake.
På skolen til barna er det ingen som vet hva barna egentlig heter og hvor de bor. Om noen ringer skolen, så finnes ikke disse barna i de offentlige skoleregistrene. Barna har fått våpenopplæring, og kan skyte med våpen de har hjemme i huset sitt.
Etter at hun kom til USA og tok navnet ”Mia”, et navn hun har fått beholde i mange år, ble det slutt. Hun er endelig hjemme.
Utdrag fra ”Mias hemmelighet”:
”Av og til grublet jeg litt, men kom til samme beslutning som før. Jeg kunne ikke forstå hva vi hadde å vinne på at jeg fortalte og forklarte for mannen min i minste detalj alt som hadde hendt meg. Jeff vet eller aner at det finnes to Mia. Men det er ikke plass til dem begge. Ikke slik jeg føler det. Så jeg har splittet dem. Det finnes en Mia i bøkene som i detalj forteller om livet, men som ingen vet hvordan ser ut. Og det finnes en Mia i virkeligheten, som ikke avslører noe om sin fortid i Sverige. De to møtes aldri. Mia i bøkene skal Jeff lære å kjenne. Slik vil jeg ha det. Tror jeg. Det er for mye sorg i henne. Den kan ingen ønske seg. Han skal få slippe. Det er for å beskytte meg selv, antar jeg. Og det fungerer. For meg.”
Frid Ingulstad
- Født 04.09.35
- Fra Nordstrand i Oslo
- Gift med Arnulf
- 3 barn og 5 barnebarn
- Fra Nordstrand i Oslo
- Gift med Arnulf
- 3 barn og 5 barnebarn
Frid Ingulstad er en norsk forfatter som har gitt ut over 140 bøker. I tidligere år var hun radiotelegrafist og flyvertinne, før hun til slutt ble forfatter.
Ingulstad var i 2007 Norges mestselgende forfatter, med et salg på rundt 1,4 millioner seriebøker i året.
Størstedelen av utgivelsene hennes er serieromaner og pocketbøker. Før hun begynte som serieforfatter hadde hun imidlertid en betydelig produksjon av historiske romaner, barnebøker og faction-bøker for barn. Hun er veldig glad i historie. Fra hennes hjemmeside: ”Jeg synes det er interessant å sette meg inn i hvordan menneskene levde i vikingtiden, i middelalderen eller på 1700-tallet; hvordan de bodde, hva de spiste, hvordan husene så ut, hva de er redd for og hva de er opptatt av. Først og fremst er det spennende å prøve og forstå hvordan de tenkte.”
Katarina von Bredow
Katarina von Bredow er født 16. februar 1967 i en liten småby i Sverige, Aneby. Katarina gikk sine første skoleår på Centralskolen i Aneby, men flyttet med sin mor til Jönköping i 1978. Foreldrene skilte seg i 1975. Der begynte hun på Rosenlundsskolen, og i 1983 gikk hun ut.
Da hadde hun truffet sin blivende make, Einar von Bredow. Han er 36 år eldre enn Katarina og er en kjent utenrikskommentator på SvT. Rett etter grunnskolen flyttet hun sammen med han, og de leide en leilighet i idylliske Sigtuna. Einar og Katarina giftet seg i Paris i 1985 og i 1989 bestemte paret seg for å bosette seg utenfor byen Maro på Spanias sydkyst, ikke langt fra den mer kjente byen Nerja.
Katarina, som elsket å skrive fortellinger, fikk nå tid og mulighet til å skrive mer konsentrert. Hun bearbeidet en fortelling hun hadde skrevet første versjonen av som femtenåring, en kjærlighetshistorie mellom to søsken, og sendte for første gang inn et manus til et forlag. Det ble debutromanen ”Søskenkjærlighet”(1991). Samme år som den første romanen kom ut, hadde Katarina også sin første separatutstilling med oljemalerier og kulltegninger på Galleri Smedbyn i Huskvarna. I 1992 flyttet paret tilbake til Sverige, først til Jönköping og senere til Bredaryd, og deretter kjøpte de hus i byen Väset, Kulltorp. Der bodde de sammen til de skiltes i 2000, etter sytten år sammen.
Etter skilsmissen flyttet Katarina til sin skriverstue i Granstalida, utenfor Rydaholm. Der traff hun Kjell Andersson, som hun fikk en sønn med, Fabian, i 2001. To år senere kjøpte Katarina og Kjell en gård sammen, Norregård, og i 2006 fikk de enda en sønn, Arvid. Gården står modell for gården med samme navn i boken ”Ekspert på å rødme”(2005).
Da hadde hun truffet sin blivende make, Einar von Bredow. Han er 36 år eldre enn Katarina og er en kjent utenrikskommentator på SvT. Rett etter grunnskolen flyttet hun sammen med han, og de leide en leilighet i idylliske Sigtuna. Einar og Katarina giftet seg i Paris i 1985 og i 1989 bestemte paret seg for å bosette seg utenfor byen Maro på Spanias sydkyst, ikke langt fra den mer kjente byen Nerja.
Katarina, som elsket å skrive fortellinger, fikk nå tid og mulighet til å skrive mer konsentrert. Hun bearbeidet en fortelling hun hadde skrevet første versjonen av som femtenåring, en kjærlighetshistorie mellom to søsken, og sendte for første gang inn et manus til et forlag. Det ble debutromanen ”Søskenkjærlighet”(1991). Samme år som den første romanen kom ut, hadde Katarina også sin første separatutstilling med oljemalerier og kulltegninger på Galleri Smedbyn i Huskvarna. I 1992 flyttet paret tilbake til Sverige, først til Jönköping og senere til Bredaryd, og deretter kjøpte de hus i byen Väset, Kulltorp. Der bodde de sammen til de skiltes i 2000, etter sytten år sammen.
Etter skilsmissen flyttet Katarina til sin skriverstue i Granstalida, utenfor Rydaholm. Der traff hun Kjell Andersson, som hun fikk en sønn med, Fabian, i 2001. To år senere kjøpte Katarina og Kjell en gård sammen, Norregård, og i 2006 fikk de enda en sønn, Arvid. Gården står modell for gården med samme navn i boken ”Ekspert på å rødme”(2005).
Abonner på:
Innlegg (Atom)
